«Kunsten å feil-lokalisere statlige sykehus»

– Sykehuslokalisering i Norge fremstår som kunsten å velge mellom usentrale tomtealternativer utenfor byer og tettsteder, skriver by- og regionplanlegger Jomar Lygre Langeland i en kronikk. Hvorfor blir det slik, spør han?

St. Olavs Hospital: – Trondheim fikk det til med det nye sykehuset  sentralt i byen, skriver kronikkforfatteren.

​Les hele kronikken, publisert 3. januar 2015:

Sykehuslokalisering i Norge fremstår som kunsten å velge mellom usentrale tomtealternativer, gjerne jorder, skogholt eller nedlagte industritomter utenfor byer og tettsteder. Særkrav, spill mellom kommuner og støy preger beslutningsprosessen. Hvorfor blir det slik?

Sykehus er viktig for folk, nærhet til gode helsetjenester skaper naturlig nok engasjement. I tillegg er sykehuset ofte den største arbeidsplassen i et fylke og genererer store ringvirkninger og transportstrømmer, døgnet rundt, år etter år. Hvorfor ønsker så staten å lokalisere sykehus utenfor byer og tettsteder, der få eller ingen kan gå eller sykle til jobb, der kollektivtilbudet er mangelfullt og slik at byer og tettsteder risikerer å tappes for innhold og attraktivitet?

I strid med retningslinjer 

Dette er stikk i strid med statens egne planretningslinjer for lokalisering av virksomheter. Om kommuner og fylkeskommuner, private og nærings-liv ville prøvd seg med lignende lokaliseringsvalg, ville de ganske sikkert bli møtt med statlige innsigelser.
 
En grunn til at tomtevalget ofte står mellom mer eller mindre dårlige alternativer kan være at de selvpålagte kravene som er satt til tomt for nytt sykehus er så rigide at det er vanskelig å finne gode tomtealternativer sentralt i byer og tettsteder. Arealkrevende tomter er gjerne begrunnet ut fra ønsket om å optimalisere sykehusdriften – et helt legitimt ønske fra helseforetakene, men er kriteriene for tomtevalg gode nok i et samfunnsperspektiv?
 
Får helseforetakene for stort spillerom til å optimalisere egne krav fremfor hensyn til samfunnets beste? Og hvorfor får helsesektoren lov til å styre disse beslutnings-prosessene alene? Er helse-sektoren skodd til å ta de nødvendige helhetshensyn og styre planprosesser som skaper gode helhetsløsninger? Ut fra støyen i prosessene å dømme, neppe.

Kampvillige ordførere

Søket etter tomtealternativer blir som regel ikke bedre av at prosessen preges av tidsnød og spill mellom lokalsamfunn og regioner. Lokaliseringsspørsmålet har gjerne pågått i årevis og skapt konflikter i regionen. I media leser vi om «kampvillige» ordførere som foreslår andre tomtealternativer enn helseforetakets egne forslag. Samtidig er det ikke bare en lokal konkurranse om å få nytt sykehus nærmest mulig egen kommune, men også en kamp mellom regioner om å komme fremst i den statlige investeringskøen! «Saken har jo blitt utsatt før, derfor haster det nå!» – I mellomtiden står det eksisterende sykehuset og forfaller.

Fryktspillet oppstår

Slik oppstår «fryktspillet» der behovet for en kortsiktig lokaliseringsbeslutning for regionen går foran hensynet til langsiktige konsekvenser og bærekraftig utvikling av byer og tettsteder. Tomtevalget kan dermed bli redusert til et valg mellom «kompromisstomter» som ligger midt imellom de sykehusene som skal erstattes.

Det regionale «spillet» mellom kommuner avsluttes ved at staten konkluderer med å velge den tomten som helseministeren foretrekker. Et samordnet statlig «grep» om lokalisering og transportløsninger er som regel fraværende.

Jeg skulle gjerne sett at helse- og omsorgs-ministeren, samferdselsministeren, klima- og miljøministeren og kommunal- og moder-niseringsministeren stakk hodene sammen litt oftere i store statlige lokaliseringssaker. Sammen kunne de skape helhetlige tiltakspakker for byene, helsesektoren alene ser ut til å kun skape vinnere og tapere.

Trondheim fikk det til

I Trondheim fikk de det til; nytt sykehus midt i byen! Men der var nok «spillet» enklere enn i mange andre regioner. Dessuten hadde trondhjemmerne trolig lært av tidligere feil-lokaliseringer, for eksempel da universitetet ble lokalisert i skogen på Dragvoll.

I Østfold fikk de det ikke til, sykehuset havnet i skogkanten utenfor Sarpsborg. Får de det til i Møre og Romsdal, Vestre Viken og på Innlandet?

For viktig for én sektor

Det å velge lokaliseringssted for nytt sykehus ikke er enkelt. Når det oppstår behov for å spesialisere tjenester og redusere antall sykehus vil interessekonflikter oppstå. Oppgaven er imidlertid like fullt: Hvordan programmere planprosesser som genererer bedre tomtealternativer, et bredere beslutningsgrunnlag og beslutningsprosesser som gir større aksept i befolkningen?

Sykehuslokalisering er for viktig til at beslutningen bør tas av bare én sektormyndighet. Beslutningsprosessen burde for-ankres og samordnes bedre for å fortjene nødvendig samfunnsmessig aksept. I det minste burde staten følge egne statlige planretningslinjer for lokalisering.

Dagens beslutningsregime er en invitasjon til lange protesttog, der deltakerne kan ha ulike, men hver for seg legitime grunner til å protestere.